I dette tilfellet, en blogg. Jeg vet ikke hvordan du som leser oppfatter mine skrevne ord. Jeg vet heller ikke om og hvordan du legger føringer for det du leser. I det hele, jeg vet lite, stort sett ingenting, om deg. Likevel deler vi noe, akkurat nå, mine ord.
Jeg spør deg ikke: «Hva vil du lese?» «Hvordan vil du at denne, akkurat denne, bloggen skal være?» Det er et ubetimelig spørsmål, for da har jeg bundet meg, før jeg skriver. Da er det dine ønsker og krav som settes i forsetet, mens jeg blir sittende bak. Og det er slett ikke meningen.
Mine ord kommer med mitt innhold, det vil si, om jeg ikke låner musikk eller dikt av andre. Men da sier jeg klart i fra. Jeg lager mine egne tankerekker, skriver dem og håper at du finner dem leseverdig. For jo, jeg vil gjerne at noen leser. Jeg setter stor pris både på den som bare leser og den som legger igjen et ord eller ti. Tross alt er jeg et menneske som både er forfengelig og glad i å bli «sett».
Det jeg har skrevet, har jeg skrevet. Det blir ikke fjernet eller strøket fra rekken. Det ligger fast. Nå kan man vel si at det er lett nok, når man er mormor med en klagemur. Bare så det er sagt, med en gang, det er lett nok, det er til og med en fornøyelse. Et aldri så lite privilegium kort og godt. For ingen dirigerer, selv ikke jeg i noen tilfeller. Tanker, meninger, idéer, sorger og gleder kommer. Det er ikke langt mellom hjerne og tastatur. Uten så uendelig mange røde tråder og inkonsekvent i tredje potens skrives det blogg. Det er bare en ting som er sikkert. Det kommer fra hjertet.
Så kommer vi til deg, du som leser. Selv om det på sett og vis er en monolog du blir presentert for, i utgangspunktet, kan det bli en dialog. For spørsmål blir stilt og om du velger å svare på dem, er det interessant og morsomt. Og du får svar, kanskje ikke de du trodde du ville få, men svar, alltid. Hvordan du leser, forstår eller misforstår er din sak.
Vi leser med de brillene vi har på, alle sammen. Jeg skriver fra mitt erfaringsgrunnlag, med de ordene jeg velger og med den betydningen de har, for meg. Men jeg forsøker å holde meg på et nivå, hvor ingen føler at jeg går rett i strupen på dem eller vil krenke dem på noen måte. Så, det var litt om å skrive, i dette tilfellet en blogg. Skjønte du hvorhen jeg ville? Kommer du igjen?
mormors klagemur